1. - 17. april 2007.

Egentlig er vel det meste som kan skrives om våre turer allerede skrevet og vel dokumentert på denne hjemmesiden. Men noen nyheter dukker jo opp med jevne mellomrom, og denne gangen sto to, for meg, helt nye golfbaner på programmet, og de vil selvfølgelig bli lagt inn i programmet for november.

Kaeng Krachan Golf Club
Dette  er en bane som har eksistert i ca 15 år, og den ligger ca 45 minutters kjøring nord for Hua Hin, i Kaeng Krachan National Park. Banen heter, ikke overraskende, Kaeng Krachan Golf Club and Hotel. Innkjøringen til banen går gjennom et tørt område, nærmest ørkenaktig, før terrenget plutselig åpner seg og avslører banen som ser ut som en grønn oase i alt det brune. Tankene gikk ganske raskt til historien om Shangri  La – det tapte paradis. Og banen er vel verdt et besøk, selv om den ligger et stykke unna i forhold til de øvrige. Fløyelsmyke fairwayer, og raske greener bidro til at spillet fløt lett. Banen er, på grunn av beliggenheten, ikke spesielt velbesøkt, og det virker nesten litt surrealistisk at de allerede har kommet langt med utvidelsen, som gjør den til en 36-hulls bane i løpet av de nærmeste månedene. Så det må jo være noen som spiller der. Og vi kommer til å sette den fast på vårt spilleprogram for Drømmegolf.

Black Mountain Golf Club
En ”golfskribents” liv er også fullt av utfordringer, og jeg har fulgt byggingen av Black Mountain Golf Club i løpet av de siste månedene. Anleggsarbeidet startet i februar 2006 og en byggetid på 14 måneder er jo ganske utrolig.  Stor var derfor skuffelsen da jeg oppdaget at foreløpig åpning ville finne sted 20. april, det vil si etter at vi hadde reist hjem. Etter noen e-poster via deres hjemmeside fikk jeg kontakt med daglig leder Kenny Walker, og ble invitert til å prøvespille  den 14. april, sammen med vår lokale kontakt Raymond.

Denne banen er en sann juvel, og totalt ulik de andre banene i området. Den ligger i en senkning, men fjell på tre kanter, og er atskillig mer kupert enn vanlig er i denne delen av Thailand. Avstanden fra Hua Hin er kun 10 km, men veistandarden later ganske mye tilbake å ønske, for dette er foreløpig et ubebygd område, når vi ser bort fra golfbanen.

Selv om jeg ikke er noen ekspert på golfbanedesign, skjønte jeg raskt at her er det noen som har ”fintenkt” for å skape utfordringer utover det vanlige. Doglegs, vannhindre, bunkere, og klipping av rough og fairwayer er arrangert slik at det belønner den dyktige i rikt monn. Den dumdristige, derimot, kommer til å angre sine veivalg, og muligens legge opp på stedet!

Det er fem utslagssteder, og fra backtee er banen solide 6400 meter, fra dametee vel 5000 meter, eller omtrent som Drøbak fra herretee….. Vanlig herretee er 5400 meter, og jeg kan love at det er mer enn nok for de fleste ”Middelhavsfarere!” Banen er ikke slopet, men ifølge Kenny, var det planer om å få dette på plass i løpet av sommeren. Men de hadde planer om å sette hcp-krav for utslag fra de ulike tee-stedene.

Jeg nevnte rough’en. Den kommer du ikke til å glemme så fort, hvis du prøver deg. Gresstypen heter Seashore Paspalum, og er irrende grønn og innbydende. Men la deg ikke lure, for selv om ballen ligger høyt i gresset, er det som å slå fra en blanding av stålull og piggtråd, hvis du ikke treffer med millimeterpresisjon. En pro, som spilte foran oss (kom inn på +6 fra backtee) hevdet at stort sett alle mistet minst 50 meter lengde fra dette underlaget, og mange kommer ikke ut i det hele tatt, så nå er du advart!

Det er en fantastisk følelse å spille på en helt jomfruelig bane, som knapt noen har slått et slag på. Perfekt gress på tee-stedene, greener uten en eneste flekk og fairwayer som engelske slottsplener. Og det er neppe grunn til å tro at det ikke vil vedvare, for maskinparken var intet mindre enn imponerende, og vann er sikret gjennom to egne reservoarer på størrelse med fotballbaner, og ca 30 m dype. Massen fra utgravingene er brukt til å bygge banen. Det datastyrte vanningsanlegget er selvsagt det beste som kan kjøpes for penger, og jevnlige jordanalyser sendes hver måned til Australia, og skal sørge for korrekt tilførsel av næringsemner for gresset.

Men det er jo mer som hører til en golfbane. Klubbhuset for eksempel. Thailenderne er ikke kjent for beskjedenhet i denne sammenhengen, men klubbhuset her overgår det meste jeg har sett. All parkering er under tak, og bygget inn i terrenget, for eieren synes ikke biler gjør seg på en golfbane. Fasilitetene ellers er noe av det lekreste jeg har sett, og rykter vil ha det til at klubbhuset alene har kostet 30 millioner norske kroner. Når man tar med i betraktning at byggekostnadene er ca 25% av hva de er her hjemme, så gir vel dette et visst perspektiv på dimensjoner og standard. 

Det foreligger planer om utvidelse til 36 hull, men dette er foreløpig lagt på is til man vinner erfaring med vedlikehold og besøksfrekvens.  Et hotell ligger også på tegnebrettet, og området rundt skal i første omgang bebygges med 100 leiligheter (condominiums) og 40 eneboliger med priser fra 3 til 8 millioner kroner. Men da følger golfmedlemsskap med på kjøpet. Og det er den eneste muligheten til å bli medlem på denne banen, ellers er det greenfee som gjelder. Og med den skisserte utbyggingen vil det bli ca 300 medlemmer, så noe problem med starttider bør det ikke bli!

Greenfee
Skal du nedover før 1. november i år kan du spille banen for 2250 Baht (vel 400 kroner) inkl. caddie. Golfbil, som selvfølgelig er splitter ny, koster ca kr 150, men de tillater kun en spiller pr bil, og caddien kjører. Men totalt er jo dette en høyst akseptabel pris. Fra 1. november øker greenfee til 4000 Baht, (kr 800) og kommer neppe noen gang ned igjen. Dette gjør banen til den  klart dyreste i Hua Hin, men etter min mening forsvarer kvaliteten denne prisen, selv om en tusenlapp totalt med caddie og bil er mer enn det dobbelte av de fleste andre banene i området. Og jeg kommer neppe til å spille den hver gang jeg er der.

...og utbyggeren er?
Faktisk er det en svenske som står for denne gigantinvesteringen. Banen er designet av Phil Ryan i det australske selskapet Pacific Coast Design Company, Melbourne. Ansvarlig for byggingen har vært Gavan Wilson, som har 17 års erfaring med banebygging i Thailand. Og han har satt sin tydelige signatur på mange av de mest kjente banene i dette landet.

Enda en ny bane
er Banyan Golf Club, ca 20 minutter syd for byen. Grovplaneringen er ferdig, og prosjektet med tilliggende tomter og leiligheter er for lengst på markedet. Og flere baner betyr mer konkurranse, og det passer jo godt for oss som må kjøpe våre greenfees på det åpne marked.

Imperial Lakewiew
åpnet sine siste 9 hull i desember, og har nå to fullverdige 18-hulls baner. De siste 9 hullene spilles normalt sammen med de 9 som kalles Desert Course, og til sammen er dette en sløyfe som vil sette de fleste på en solid golfprøve.

Men vi var jo på golftur!
Det er alltid spennende å reise sammen med nye mennesker. Og som vanlig ble det en virkelig hyggelig opplevelse. Vi fant tonen så snart vi hadde installert oss på Nilawan, og deretter gikk det slag i slag med golf, bading, shopping og felles middager på ulike restauranter, og selvfølgelig også på vårt eget hotell, som har et meget godt, og ikke minst rimelig kjøkken.

Varmen var slett ikke så plagsom som man kan tro, og på banene var det hver dag en kjølende vind, som gjorde det høyst overkommelig å spille. I tillegg brukte de fleste bil hver dag, og det kjøler jo godt med litt fartsvind også.

Noen morsomme hendelser ble også notert, og behørig premiert og kommentert.

Krydderprisen
gikk til Hans, etter at han satte til livs en porsjon rå reker med stooore mengder fersk chili etter runden på Palm Hills. Det er forståelig at noen er glade i krydder, men da leppene ble ”lamme” og stemmen delvis sviktet, måtte selv den krydderelskende Hans tilstå at ”detta var i nærheten av grensen!”

Gokart-prisen (hvori opptatt Grøfteprisen)
gikk til Nils, som etter noe upresist fotarbeid plasserte golfbilen kontant i en (til alt hell, tom) dreneringsgrøft. Samlede felles anstrengelser fra hele flighten fikk bilen opp igjen, og både bil og fører kom vel fra hendelsen.

Utslagsprisen
gikk til Kari, som etter 17 perfekte utslag, virkelig skulle smelle til på 18. tee. Lufttrykket fra driveren fikk ballen ned fra pegen, men heller ikke lenger. Etter ytterligere to slag var hun allerede halvveis til fairway. Til alt hell ble episoden, med spillerens kommentarer, festet til en video, som burde ha gode sjanser til å bli en hit på YouTube.

Festivaler
Vel, egentlig var det bare en, men den strakte seg til gjengjeld over flere kvelder, og den fikk tilnavnet gin-festivalen, muligens oppkalt etter drikken av samme navn. Men misforstå meg rett, det hele foregikk i ordnede former, og ble avsluttet i god tid før kveldsnytt. Men hyggelig var det, og mange gode historier skapte latter og ståk rund bordet. Kari hadde bleket tennene hos tannlegen lenger nedi veien, og kunne på et tidspunkt gledesstrålende konstatere at hun hadde ”faste tenner, men løse tanker.”

Songkhran, thailandsk nyttår
inntreffer hvert år 13. til 15. april, og er ingenting for folk med vannskrekk. Utover ettermiddagen den 14. tar det helt av og alle kaster vann på alle. Alle midler er tillatt, og egnet antrekk er badeshorts, t-skjorte og gummisandaler. Alt fra brannslanger til bøtter og vanngeværer og vannkanoner er i bruk, og ingen spares – i hvert fall ikke turister! Enkelte kjøler ned vannet med store mengder is, så det kan av og til bli i overkant forfriskende. Men i +35 går det stort sett greitt. Turens kommentar kom under Sonkhran. To par hadde tatt turen til byen og blitt grundig dynket med vann, og dekorert med talkum utrørt i vann. Reiselederen fikk da følgende telefoniske forespørsel:

- Vi er våte, kalde og har blitt nektet servering – og vi vet ikke hvor vi er! Kan du komme å hente oss??

Det hører med til historien at alle 4 kom tuslende hjem etter ca 10 minutter, kliss våte til skinnet, og kunne fortelle om en bytur helt utenom det vanlige.

Turens golfprestasjon!!
Hans slo en “eagle” på hull 2 på Majestic Creek (par 4). Begivenheten fant sted den 9. april. Prestasjonen ble selvfølgelig belønnet med en kopi av den etter hvert berømte ”Eagle-skjorta” fra november 2006.

Skredderen har nå fått fast kontrakt på oppdraget, og vi har forhandlet frem en hyggelig kvantumsrabatt til turen i november!!

Avslutningen blir den vanlige:
Vi i Golfferie legger den tekniske rammen, men turens miljø skapes helt og holdent av deltagerne selv. Og som vanlig gikk alle til den oppgaven med liv og lyst, og gjorde sitt til at latteren runget gjennom ”Lyckliga Gatan” både titt og ofte. Takk til hver og en av deltagerne for positiv og sporty innstilling, som bidro til at turen ble en opplevelse for alle.

Og i november er vi klar igjen med 28 hyggelige golfere påmeldt. Og mens jeg husker det: Problemet med plastbrikkene som fester seg til glassene er nå løst! (se rapporten fra november 2006) Det er lagt ut et depot med 9-lags papirbrikker på Nilawan. Forhåpentligvis er beholdningen tilstrekkelig til å dekke behovet også i november. Men vi har jo brukt en del av dem, selvfølgelig kun for å teste at absorpsjonsevnen er tilfredsstillende :)

Sofiemyr 18. april 2007
Steinar Bjerke
Reiseleder.